Hvordan ble plastmaterialer et viktig materiale i selvbetjeningsbutikken? Karl Holmberg, en fersk doktorgradsstudent ved Institutt for statsvitenskap ved Lunds universitet, har fullført doktorgraden sin om dette. Innebygd engangsbruk – En kulturell politisk økonomi for plast, er tittelen på avhandlingen hans. Vi møtte Karl på universitetet for å få et raskt innblikk i problemstillingen. Det viser seg at et stort emballasjeselskap i Lund har kommet til å spille en avgjørende rolle i Sverige.
– Plast har blitt min greie, sier Karl Holmberg når vi møtes over en kaffe. Han startet som forskningsassistent på det omfattende prosjektet Steps, som startet i 2017 og hadde som mål å øke muligheten for å bruke biomasse, forbedre resirkulering og studere hvordan samfunnet kan påvirkes til å innføre mer bærekraftig produksjon og bruk av plast.
– Jeg begynte egentlig med plast fordi jeg er interessert i sosiale og miljømessige spørsmål. Steps har en seksjon om samfunnsvitenskap og regelverk og etikk. Etter tre år, da del to av Steps ble startet, ble jeg tilbudt en doktorgradsstilling, sier Karl Holmberg.
– Først var jeg interessert i å se på de politiske og økonomiske interessene knyttet til plast som materiale, sett fra en global kontekst, men underveis ble jeg interessert i plastens historie. Med min bakgrunn i Steps har jeg innsett hvor vanskelig det er å løse problemene plast har skapt, først og fremst i miljøet, og problemstillingen interesserer meg.
Karl Holmberg ønsket å finne ut hvordan vi kom dit vi er, hvordan utviklingen mot mer og mer plastemballasje, som kan sies å være grunnlaget for utviklingen av plast, har sett ut. Han ønsket rett og slett å nøste opp i plastemballasjens historie. Enkelt sagt kan man si at det var etableringen av selvbetjeningsbutikker som la grunnlaget, og det er det Karl Holmbergs avhandling er basert på. Litt «merkelig» i denne sammenhengen er det at samme år, 1966, åpnet og stengte bestefaren og bestemorens bror hver sin ICA-butikk. Med den bakgrunnen begynte han å studere ICAs rolle innen plastemballasje.
– Jeg innså snart at det var samarbeid som var den ledende kraften i utviklingen av selvbetjeningsbutikker, så jeg byttet til det sporet. Del én av oppgaven min handler om dette.
– De første forsøkene på selvbetjening fant sted allerede i 1941 på Odengatan i Stockholm, men andre verdenskrig gjorde det vanskelig, og butikken gikk tilbake til å være en servicebutikk der man handlet over disk. Men i 1946, da krigen var over, tok ting av.
Kooperativet ansatte Henry Nilsson, som hadde jobbet i amerikansk detaljhandel i flere år, og han ble en slags ambassadør som reiste rundt i landet og forkynte fordelene med selvbetjeningsbutikker.
– Det var en fremsynt ånd i kooperativet som ICA manglet, og så vidt jeg forstår det, ble Henry Nilsson godt mottatt. Innenfor ICA var det mer konservatisme, der handlende var stolte av sine personlige forhold til kundene. Hva ville skje hvis de måtte gå rundt og plukke varene sine selv? Ville kundene føle at de ikke fikk den servicen de var vant til?
Starten på 50-tallet la grunnlaget.
Men ICA kunne selvfølgelig ikke se at kooperativet løp fra dem. De ansatte Nils-Erik Wirsäll som introduserte sine tanker om dette og også la grunnlaget for det som kom til å bli kalt Hakonsgiven. Det var et system der handlende selv la inn bestillinger i stedet for å kjøpe fra reisende selgere.
– Tidlig på 1950-tallet skjedde det noe som la grunnlaget for innpakket mat. Det var en matforskrift som sa at pålegg, melk og dagligvarer ikke kunne selges i samme lokale i et bymiljø.
På landsbygda gikk det bra. Både kooperativet og ICA lobbet hardt for å få dette fjernet, og i 1952 ble reglene endret og tillatelse gitt, men én ting var nødvendig.
Det som krevdes var at varene skulle være forseglet, det vil si pakket. Alt måtte pakkes for å kunne selges. På den tiden handlet det mye om tørrvarer, men melk og pålegg var et problem. Glassflasken fikk en viktig rolle, men i sivet lurte et selskap som etter hvert, mange år senere, skulle bli verdensledende, nemlig Tetra Pak, og med dem økte plastforbruket gradvis.
– Del to av oppgaven handler om Tetra Paks inntreden i markedet, en inntreden som inkluderte mange bekymringer. Det startet også tidlig på femtitallet, sier Karl Holmberg.
– Det dominerende selskapet i Sverige på den tiden var Mjölkcentralen, og administrerende direktør Gösta Winberg hadde også vært i USA og sett muligheter. Der hadde de Pure Pak, som i dag er Elopak, og som derfor var først med pappemballasje. Å plassere dem på det svenske markedet på den tiden var ikke lett. Det såkalte melkeprissystemet var en hindring.
Kompensasjonen var økonomisk støtte til melkeprodusentene, som ble utbetalt via et system der meieriene ble belastet med avgifter avhengig av hvilke produkter de produserte. Lønnsomme produkter, som ost og smør, fikk høyere avgifter. Disse pengene gikk til et reguleringsfond som deretter utbetalte utjevningsbidrag til meieriene. Målet var å utjevne lønnsomheten til ulike meieriprodukter og gi alle melkeleverandører omtrent samme kompensasjon, uavhengig av geografisk plassering eller produksjonsfokus. Meieriene kunne kreve et emballasjetillegg, i løpet av 1930-årene var dette vanligvis mellom 1 og 2 øre, i løpet av slutten av 1950-årene hadde det vokst til rundt 4-5 øre. Emballasjetillegget ble i utgangspunktet justert til kostnadene for glassflasken, og Tetra fikk dermed justere størrelsen på emballasjetillegget basert på kostnadene for glassflasken. Kostnader i tillegg til emballasjetillegget var utgifter som meieriet måtte bære uten å velte det over på forbrukeren. Gitt at volumene var store, ble dette raskt mye penger.
– Pure Paks voksede papp var ikke særlig god og var også for dyr. Kostnaden var også et problem for Tetra Pak, mens emballasjen lekket og maskinene ikke var særlig pålitelige. Mjölksentralen måtte rett og slett ta på seg en ekstra kostnad.
– Glassflasken ble billigere for hver retur den gjorde, og for at Tetra Pak skulle oppnå lønnsomhet, krevdes store volumer.
– Det var i 1952 at plastmaterialer virkelig fikk fotfeste som emballasjemateriale, sier Karl Holmberg.
Plasten var dyr, men Tetra Pak trengte et materiale som fungerte ved lukking. De testet en rekke plastmaterialer, inkludert cellofan, PVC og andre, før de fant et materiale kalt S-50 i USA. Det fungerte og ble brukt en stund, men…
Plast får fotfeste
Koreakrigen hadde startet i 1950 og førte til at visse varer ble forbudt å eksportere fra USA, og S-50 var en av dem på grunn av noen av råvarene den inneholdt. Med andre ord, problemet var tilbake, men en erstatning ble funnet i Storbritannia. ICI, Imperial Chemical Industries, produserte polyetylen, og en av deres kvaliteter viste seg å fungere bra. Plast hadde fått fotfeste i butikkene.
Da de første Tetrakartongene for melk kom på markedet i 1954, var de i halvlitersformat. Forbrukerne var vant til å kjøpe én liter på glassflaske og var ikke spesielt tiltrukket av å kjøpe to halvlitere. Mjölkcentralen og Gösta Winberg var svært ivrige etter å få tak i en én-liters Tetrakartonger, og i 1957 kom den. Tetra Pak begynte å gå med overskudd, men hadde stor gjeld. Samtidig ble emballasjetillegget hevet til et nivå der Pure Pak plutselig kunne konkurrere, men ifølge Karl Holmberg manglet den kontinuerlige fylleprosessen.
I 1963 ble Tetra Brik introdusert, som hadde sine problemer, noe som igjen medførte at Tetra Pak ble tvunget til å selge Åkerlund&Rausing for å overleve økonomisk, og man kan nok si at det først var noen få år inn på 70-tallet, da aseptikk ble etablert, at de begynte å tjene de store pengene.
I dag, som alle vet, er både Tetra Pak og Elopak ledende aktører på verdensmarkedet.
Svensk petrokjemisk industri
– I del tre vil jeg diskutere etableringen og utviklingen av petrokjemikalier i Sverige, sier Karl Holmberg. Stenungsund ble stedet da Esso, Unifos og MoDo Kemi etablerte en petrokjemisk klynge i 1963, hvor Unifos kom til å lede produksjonen av polyetylen. Unifos var eid av Union Carbide og Fosfatbolaget.
– Nå gikk utviklingen i et halsbrekkende tempo. Unifos prognostiserte og bygde for en årlig kapasitet på femten tusen tonn, noe som ikke var langt nok. I 1965 var den tretti tusen tonn og fire år senere hundre og tjue tusen tonn, nesten en tidobling med andre ord.
– Gjennom sekstitallet var emballasjeindustrien en viktig drivkraft for utviklingen av plast, det var egentlig først på 1970-tallet at andre områder som rør og kanaler for alvor ble viktige for plastproduksjon i Stenungsund.
I tillegg til denne historien skriver Karl Holmberg også mye om politikken og de økonomiske insentivene bak utviklingen, og prøver å forklare hvordan vi endte opp der vi er i dag.
Hele avhandlingen kan lastes ned gratis på Lunds universitets nettsider.
https://www.svet.lu.se/en/karl-holmberg/publication/725e61ee-0a91-48d7-aa00-ac9033c5c2a6
