
På det femte møtet i FNs miljøforsamling (UNEA5) i 2022 ble verdens land enige om å starte forhandlinger om en ny global avtale mot plastforurensning, med mål om å avslutte forhandlingene i 2024. 25. november ble det femte og siste forhandlingsmøte om dette temaet i Busan, Sør-Korea.
Møtet i Busan er det femte og siste møtet i forhandlingene om en global avtale mot plastforurensning. Målet med en ny global avtale, som vil være juridisk bindende, er å redusere mengden plastforurensning ved å redusere produksjonen, legge til rette for resirkulering og gjenbruk av produkter, og sikre at alle land har en bærekraftig håndtering av utrangerte produkter.
En global avtale må inneholde krav om at produksjon av plast- og plastprodukter skal være effektiv og bidra til redusert forurensning. Det er også viktig at plastprodukter utformes riktig fra starten og at de farligste kjemikaliene i plast fases ut fordi disse påvirker muligheten for sikker gjenvinning av plasten. Flere land mener at avtalen kun skal omfatte avfall og at plastforurensning kan reduseres gjennom bedre avfallshåndtering. Å redusere mengden ny og fossilbasert plast gjennom gjenbruk og gjenvinning er andre viktige tiltak.
Norge har spilt en aktiv rolle som pådriver i plastforhandlingene helt siden FNs femte miljøforsamling, under ledelse av daværende klima- og miljøminister Espen Barth Eide, vedtok å få på plass en internasjonal avtale mot plastforurensing i 2022.
– Sammen med et samlet Europa sender Norge et tydelig budskap om at alle land må ta ansvar, sier klima- og miljøminister Tore O. Sandvik.
– Plastforurensing er et voksende problem verden over. Vi finner plast i naturen, i elver og i havet, og vi finner mikroplast i menneskekroppen. Norge vil jobbe for en forpliktende global avtale som kan snu denne utviklingen, sier utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim.
For mange land er spørsmålet om finansiering av gjennomføringen av avtalen sentralt, men hvordan det skal gjøres er et vannskille i forhandlingene. Flere land mener det best gjøres ved å bruke eksisterende globale miljøfond og ved å involvere næringslivet.
Sverige prioriterer at avtalen skal inneholde prinsippet om at forurenseren betaler. Da er såkalt utvidet produsentansvar (EPR) et viktig virkemiddel. Det betyr at den som gjør et produkt tilgjengelig på markedet, må være ansvarlig og betale for stell etter bruk, for eksempel ved å samle inn og transportere avfall eller gjenbruke eller gjenvinne varer.