I en artikkel i Aftenposten skriver Østfoldforskning at nedbrytbar plast representerer en blindvei og at man heller bør forske på å utvikle bærekraftig bioplast.
Komplekse problemstillinger gjør det vanskelig for både forbrukere og emballasjebrukere å ta miljøriktige beslutninger. Derfor ønsker Østfoldforskning å bidra til å redusere noe av forvirringen rundt bioplast og nedbrytbar plast.
LCA viser miljøpåvirkningen
Plast som i dag markedsføres som bioplast, kan inneholde en relativt stor andel fossil plast. Det er ikke uvanlig at «bioplastprodukter» har en andel fossil plast på mellom 30 og 70 prosent.
For at miljøfotavtrykket til bioplast skal være bedre enn fossil plast, må klimagassutslipp og andre miljøbelastninger være lavere gjennom hele verdikjeden til plasten. Livsløpsvurderinger (Life Cycle Assessment, LCA) er en ISO-standardisert metodikk for beregning av miljøfotavtrykk og ressursbruk gjennom verdikjeder.
En livsløpsbasert sammenligning av bioplast og tradisjonell fossil plast vil inkludere fremstilling av råvarene, enten de er biobaserte eller fossile, all transport, foredling og produksjon samt bruk og avfallshåndtering eller gjenvinning etter at plasten har oppfylt sin funksjon.
Østfoldforskning jobber for tiden med flere forskningsprosjekter for å optimalisere alle ledd i verdikjeden for bioplast og har tro på at disse vil kunne bli bærekraftige.
Nedbrytbar plast
Når markedsaktørene dokumenterer nedbrytbarheten av sine produkter, gjøres dette i henhold til internasjonale standarder for testing av komposterbarhet og nedbryting.
Testene forutsetter forhold som tilsvarer industrielle komposteringsanlegg, blant annet med temperatur på 58 grader. Materialet regnes som nedbrytbart dersom mindre enn 10 prosent av den opprinnelige plastmengden består av plastbiter som er større enn 2 millimeter etter 12 uker.
Minst 90 prosent av opprinnelig plast skal etter 12 uker være brutt ned til plast som er mindre enn 2 millimeter. Det betyr at den «nedbrutte» plasten kan representere mikroplast (defineres som plastpartikler mindre enn 5 millimeter).
Testforholdene ved dokumentasjon av nedbryting av plast er langt gunstigere enn hva naturen tilbyr, noe som medfører at den faktiske nedbrytingstiden i naturen vil være vesentlig lengre.
Blir til mikroplast
Østfoldforskning skriver at en stor del av den «nedbrytbare» plasten som havner i naturen vil forsøple naturen som plastavfall for deretter å bli brutt ned til mikroplast med muligheter for å skape ytterligere miljøproblemer.
– Man må derfor ikke tro at såkalte «nedbrytbare» hundeposer kan kastes i naturen fordi de brytes ned og «forsvinner». Nei, de vil forsøple naturen, som plast, over en lang periode for deretter å bidra ytterligere til forurensning i form av mikroplast, skriver Østfoldforskning
Kan ikke materialgjenvinnes
Et annet aspekt ved nedbrytbar plast er at den ikke kan materialgjenvinnes og dermed ikke kan være del av den sirkulære økonomien.
Dersom nedbrytbar plast havner i resirkuleringssystemet, fører dette til redusert kvalitet på produktene som lages av resirkulert materiale, fordi nedbrytningsprosessen fortsetter i dette produktet.
Det er derfor viktig å holde nedbrytbar plast utenfor systemene for innsamling av plast til materialgjenvinning.
Nedbrytbar plast kan muligens være hensiktsmessig for helt spesifikke formål, som for eksempel emballering av matavfall som skal til biologisk behandling.
Men det må da kunne dokumenteres at den nedbrytbare plastposen faktisk blir nedbrutt i den biologiske prosessen, samt at miljøprestasjonen til den nedbrytbare posen er konkurransedyktig med andre alternativer, som for eksempel papirposer.
Miljømessig nytteverdi
– Vi har problemer med å se verdien av nedbrytbar plast i et bærekraftig samfunn, fortsetter Østfoldforskning.
– For det første bidrar den til å forlede forbrukeren til å tro at den kan kastes i naturen fordi det oppfattes at den vil brytes fullstendig ned og «forsvinne», noe som ikke er riktig. For det andre har den ingen plass i den sirkulære økonomien da den må holdes utenom gjenvinnings- systemene.
– Bioplast, derimot, kan være et bærekraftig alternativ til fossil plast og kan således spille en rolle i det grønne skiftet. Her er det riktignok behov for mer forskning og utvikling for å sikre bærekraftige verdikjeder for bioplastprodukter.
Det er forskerne Cecilia Askham, Hanne Lerche Raadal, Ellen Soldal og Pieter Callawaert som har skrevet artikkelen i Aftenposten som vi har gjengitt et utdrag av her.
