Lars Sandberg, administrerende direktør i Blue Ocean Closures, tar her opp hvordan det endrede verdensbildet har påvirket råvareprisene – ikke minst på plastmaterialer – og hvordan dette taler for økt bruk av fiberbaserte produkter.
«Når kostnadsbildet endrer seg – hvor lenge har vi råd til å vente?
I flere av avisens siste artikler har det blitt belyst hvordan det urolige verdensbildet nå direkte påvirker råvareprisene i emballasjeindustrien, særlig plast. Dette gjelder også komponenter som lenge har blitt tatt for gitt, som skrukorker. Når prisene på polymerer stiger og volatiliteten øker, påvirkes ikke bare komplette emballasjeløsninger, men også mindre komponenter. Dermed åpnes det et nytt handlingsrom for alternativer som fiberbaserte skrukorker.
Dette er en viktig observasjon, og den fortjener å tas ett skritt videre.
For spørsmålet er ikke lenger bare hvordan plastprisene utvikler seg. Spørsmålet er hva dette betyr for materialvalgene vi gjør – og hvor lenge vi har råd til å avvente.
I lang tid har fiberbaserte løsninger blitt diskutert som et bærekraftig alternativ. Interessante og nødvendige ut fra et regulatorisk perspektiv, men ofte med et kostnadsbilde som har ført til at implementeringen har blitt utsatt eller begrenset til pilotprosjekter. Dette bildet er nå i ferd med å endre seg.
Når plastprisene stiger samtidig som de blir mer uforutsigbare, endres kalkylen fundamentalt. Det handler ikke lenger om å veie bærekraft opp mot kostnad, men i stadig flere tilfeller om å sammenligne to alternativer der fiber ikke bare oppfyller kravene, men også konkurrerer på pris.
Dette gjelder ikke minst innenfor lukkingsløsninger.
Skrukorker utgjør en relativt liten del av emballasjens totale vekt, men er en kritisk komponent både funksjonelt, logistisk og kommunikativt. De påvirker brukeropplevelse, tetthet, materialvalg og i økende grad også hvordan emballasjen oppfattes fra et resirkuleringsperspektiv. Historisk har plast vært normen, ikke nødvendigvis fordi det var optimalt, men fordi alternativene har vært få og vanskelige å skalere. Dette er nå i ferd med å endre seg grunnleggende.
I takt med at ny teknologi er utviklet – særlig innen kartongbaserte løsninger – har fiberbaserte skrukorker gått fra konsept til faktiske produkter. Samtidig er prosessene blitt forenklet. Ved å bruke materialer med forhåndspåførte barrierer og unngå deler av kompleksiteten i tradisjonell tørrforming, kan både energiforbruk og antall produksjonstrinn reduseres. Teknologien som muliggjør dette er dessuten proprietær og beskyttet, noe som gir bedre forutsetninger for industriell oppskalering.
Det som nå kommer i tillegg, er økonomien.
Når fiberbaserte skrukorker i enkelte applikasjoner går fra kostnadsparitet til en faktisk kostnadsfordel – samtidig som de er designet for å fungere i papirresirkuleringssystemer – endres beslutningsgrunnlaget i bunn og grunn. Det som tidligere ble sett på som et strategisk valg for fremtiden, begynner å bli et operativt valg i nåtiden.
Dette gjør at spørsmålet for bransjen endrer karakter.
Det handler ikke lenger om hvorvidt vi skal gå mot mer fiber. Det handler om hvor raskt det faktisk er mulig å gjøre det i praksis.
Og kanskje enda viktigere: hva det koster å la være.
For hvert kvartal med fortsatt eksponering mot volatile fossilbaserte råvarer innebærer en direkte påvirkning på marginer og forutsigbarhet. Samtidig beveger regulatoriske krav, forbrukerforventninger og materialinnovasjon seg i samme retning – mot løsninger som er enklere å resirkulere og mindre avhengige av fossile innsatsfaktorer.
Det er sjelden alle disse faktorene faller på plass samtidig. Men når de gjør det, slik som nå, er det ofte da reelle skifter skjer.
Emballasjeindustrien har historisk vært pragmatisk. Nye materialer har ikke slått gjennom fordi de har vært mest visjonære, men fordi de – i riktig øyeblikk – har blitt de mest rasjonelle.
Spørsmålet er derfor ikke om endringen kommer. Spørsmålet er hvor lenge man har råd til å vente.»
