Plastresirkulering blir ofte sett på som en løsning i diskusjoner om materialer. Vi kan nok alle være enige om at det resirkuleres for lite plast, og at det trengs sterke innsatser og investeringer, men resirkulering er ikke det eneste som betyr noe for fremtiden. I tillegg ser det for øyeblikket ut til at resirkuleringskapasiteten i Europa faktisk synker. Bedrifter har store problemer med å finne et marked for materialene og få endene til å møtes.
Edward Kosior, administrerende direktør og grunnlegger av Nextek Ltd, tar opp dette i en artikkel i Packaging Europe. Han mener det er kaos i plastresirkuleringssektoren som følge av billig import av nye plastråvarer og fallende etterspørsel etter, og bruk av, resirkulerte materialer. Han peker også på en total mangel på handling fra europeiske politikere når det gjelder å utstede bøter for manglende overholdelse av reglene.
«Vi lurer på hva poenget med disse forskriftene er hvis det ikke følges opp. Mens EU-kommisjonen fokuserer på å utvikle rundt 50 sekundærlover for å spesifisere implementeringen av PPWR, eksporteres uttjent plast til andre land for lokal prosessering, og resirkulert plast importeres fra utenlandske kilder», skriver han.
Innen 2040 forventes den totale plastproduksjonen å nå 800 millioner tonn per år, og hvis dagens scenario fortsetter, vil brukt plast ikke være resirkulerbar. Vi vil bli tvunget til å forbrenne, deponere eller eksportere.
Videre kan ikke omfanget av infrastrukturforbedringene som kreves for å nå PPWR-målene undervurderes. Ifølge en AMI-presentasjon på Greenplast (del av IPACK-IMA) i Milano forrige måned, må 4,2 millioner tonn ekstra sorteringskapasitet utvikles, noe som krever mer enn 2,1 milliarder euro i kapitalutgifter. Mekanisk resirkulering må også dobles, og økes med ytterligere 4,3 millioner tonn, noe som krever rundt 5 milliarder euro i investeringer.
Den svenske plastgjenvinningsforeningens Site Zero kan sortere 200 000 tonn plastemballasje fra husholdninger per år, men sammenlignet med tallene ovenfor er dette bare en dråpe i havet.
Alternativet for kjemisk gjenvinning utvikler seg heller ikke som forventet og har bare nådd femti prosent av den opprinnelige planen. Ifølge Edward Kosior vil det bli svært vanskelig å nå målet på 3 millioner tonn innen 2030.
Edward Kosior bemerker også at gjenvinningssektoren står ved et farlig veiskille, men at vi er på randen av et paradigmeskifte, men for at dette skal bli en realitet, må EU-kommisjonen være mer proaktiv.
Gjenvinningssektoren står ved et farlig veiskille. Banebrytende fremskritt har blitt gjort de siste årene, fra forbedret innsamling og banebrytende sortering forsterket av potensialet til KI, til innovative teknologier som dukker opp globalt for å resirkulere resirkulert plastemballasje til høyverdig, næringsmiddelgodkjent harpiks.
– Akkurat nå er det ingen reell følelse av at det haster med å akselerere de positive trendene som har dukket opp på EU-nivå. Det har absolutt blitt sagt før, men det er verdt å gjenta: Vi må jevne ut spillereglene for resirkuleringsselskaper.
– Dette starter med å forby eksport av plast for å sikre at plast som er uttjent, resirkuleres lokalt. Importert plast må oppfylle de samme høye standardene som forventes av lokale resirkuleringsselskaper, både teknisk sett og med tilsvarende, passende miljøkontroller som kreves i Europa. Dette vil resultere i ensartede EU-deponiavgifter for å stimulere resirkulering fremfor deponering.
Vi har strenge regler for bruk av resirkulert materiale i kombinasjon med mat, og dette legger helt klart store hindringer for avhending av materialer. Næringsmiddelindustrien er den største brukeren av emballasje totalt sett, og for plastindustrien er det en svært viktig industri. Reglene for hva som kan og ikke kan brukes, må sannsynligvis mykes opp betraktelig hvis vi skal oppnå sirkularitet.
Du kan lese Edward Kosiors hele innlegg i Packaging Europe her.
