Forskere i USA har sett på mulighetene for kjemisk gjenvinning og konstaterer at teknologien bare gjør miljøproblemene verre. Mekanisk resirkulering er bedre.
Plastindustriens innsats for å løse problemet med plastavfall gjennom kjemisk gjenvinning – der man ved hjelp av kjemiske tilsetningsstoffer og til tider ekstremt høy varme forvandler avfallet til ny plast – er kostbart og medfører betydelig miljøpåvirkning, ifølge en rapport fra National Renewable Energy Lab i Colorado. Det skriver Inside Climate News i en artikkel.
Regjeringsforskerne trekker frem to fremtredende «avanserte» teknologier – pyrolyse og gassifisering – som spesielt problematiske og argumenterer for at de ikke en gang bør betraktes som lukket krets resirkuleringsteknologi. Disse teknikkene krever store mengder energi og frigjør betydelige forurensninger og klimagasser for å gjøre brukt plast om til olje eller drivstoff, eller kjemikalier som benzen, toluen og xylen, syntetiske gasser og mer.
Andre former for kjemisk resirkulering klarte seg bedre enn pyrolyse og gassifisering i den nye forskningen, men den mer tradisjonelle gjenvinningsmetoden – mekanisk resirkulering for å sortere, rense, makulere og omforme plastavfall – klarte seg bedre på økonomiske og miljømessige parametre enn nye metoder, selv om denne metoden fortsatt har tekniske begrensninger, bemerket forskerne.
«Det foregår mye arbeid rundt plast, og det er et veldig hett tema,» sa forskningsanalytiker Taylor Uekert, hovedforfatter av den nye studien, «Technical, Economic and Environmental Comparison of Closed-Loop Recycling Technologies for Common Plastics» som ble publisert 12. januar i American Chemical Societys faggranskende tidsskrift Sustainable Chemistry & Engineering. «Inspirasjonen her var virkelig å se på alle disse forskjellige nye gjenvinningsteknologiene og finne ut hvordan de står seg på en konsistent basis sett fra en miljømessig, økonomisk og teknisk synsvinkel.»
Eksperter sier at plast aldri ble utviklet med tanke på å bli resirkulert. Den består av polymerkjeder og kjemiske tilsetningsstoffer, hvorav mange er giftige, som har til hensikt å gi materialet ulike egenskaper som fleksibilitet, tekstur, klarhet og farge. Den varierende kjemiske naturen til plastavfall, som i stor grad blandes sammen etter å ha vært brukt én gang i noen minutter, gjør resirkulering enda mer utfordrende.
Forskerne studerte flere ulike typer av kjemisk gjenvinning og fokuserte på de som legitimt kan betraktes som «lukket-krets løsninger», der plastavfall omdannes til råmateriale for å lage ny plast.
Blant disse var teknikker som bruker løsemidler, enzymer, syrer eller metanol for å bryte ned plasten til dens kjemiske byggesteiner. De undersøkte også ulike typer plast, inkludert polyetylen med høy og lav densitet (HDPE og LDPE), polyetylentereftalat (PET) og polypropylen (PP).
Med unntak av mekanisk resirkulering er teknikkene som gruppen evaluerte (här fattas något)
FN-diplomater diskuterer også rollen kjemisk resirkulering bør spille som en del av en eksisterende avtale om farlig avfall, noe som får konsekvenser for en foreslått global avtale om plastavfall, ettersom den kjemiske industrien driver lobbyvirksomhet for kjemisk resirkulering som en del av en «sirkulær økonomi», en annen betegnelse for et lukket kretsløp.
Men når det gjelder pyrolyse og gassifisering, som begge er avhengige av mye energi og varme, anså NREL-forskerne dem ikke engang som lukket-kretsløsninger fordi de vanligvis omvandler plast til drivstoff eller andre kjemiske råvarer, ikke til ny plast.
Under pyrolyse og gassifisering går mye av plastavfallet bort i prosessen, noe som ifølge kritikere gjør det vanskelig å beskrive disse prosessene som gjenvinning. Faktisk fant forskerne at bare 1 til 14 prosent av plasten som sendes gjennom disse prosessene beholdes som plast.
