En høstdag for 20 år siden samlet representanter for tysk matvare- og emballasjeindustri kreftene og etablerte Duales System Deutschland – etter hvert mer kjent som DSD. Resultatet av arbeidet ble lovfestet året etter, og ”Det grønne punktet” ble snart en realitet som identifikasjonsobjekt.

Lovgivningen lærte oss blant annet det nye begrepet ”produsentansvar”: En plikt for alle som sender emballasje ut på markedet til å sørge for at disse blir hentet inn igjen for gjenvinning. Det ble startskuddet for etablering av en ordning med innsamling av brukte pakninger fra husholdningen. I dag har Tyskland i alt ni offisielt anerkjente ”duale systemer” for slik innsamling og påfølgende resirkulering.

Alt funker ikke perfekt, det er så. Men enorme mengder brukte materialer er iallfall blitt tatt hånd om på en vettig måte og satt inn til produksjon av nye varer - emballasje inkludert.

Bort fra søpledynga

Fram til 1990 hadde alt emballasjeavfall havnet sammen med annen søppel og ble i all hovedsak sendt rett på dynga. Over alt – også i Norge – kom imidlertid kraftige miljøbevegelser, som så med bestyrtelse på denne ”løsningen”, etter hvert i siget.

Men ikke alle: Personlig intervjuet jeg en norsk emballasjekanon (navn skal ikke nevnes) på slutten av 80-årene, og vedkommende liret av seg følgende postulat: ”Bransjen produserer det som markedet vil ha, og så får det bli opp til myndighetene å ta hånd om søpla.”

Litt etter litt

Nå ja - dette synet må en si har endret seg radikalt. Bransjen i land etter land skjønte snart at myndighetene mente alvor når de slo fast at det var aktørene selv som satt med ansvaret for å samle inn og deretter sørge for en miljømessig god gjenvinning. Og slik kom innsamlingsordninger og resirkulering i gang, om enn famlende.

Dette skapte for øvrig en helt ny industri med returautomater, sorterings- og gjenvinningsanlegg, som i dag er blitt en egen bransjedivisjon.

Alt etter materialtype

En studie for fire år siden viste at mer enn 91 prosent av tyske husholdninger da sorterte emballasjeavfallet sitt: Metall-, plast- og komposittemballasjer (for eksempel melkekartonger) havner i gule containere eller sekker, som er satt opp over alt der folk ferdes. Flasker og krukker av glass blir tatt med til ”flaskebanker” – papir og kartong til grå containere.

I de første årene hadde myndighetene mye bryderi med bransjens tigerhaier, som plent nektet å gi bort brøkdeler av sitt bytte. Med allslags triks prøvde de å omgå loven. Men med sedvanlig tysk grundighet fikk myndighetene tvunget gjennom et system, som i har kommet for å bli. Dette har da også dannet modell for andre siviliserte land, Norge inkludert.

Miljø: En klisjé

Nå står den miljømessige biten av emballasjebransjens aktiviteter høyt på agendaen. Det setter sine spor i pressen: Ikke en eneste nyhetsmelding blir sendt ut uten at ordet ”miljø” dukker opp i en eller annen form, like sikkert som nissen i desember. Det er ofte noe klisjébetont over argumentasjonene.

Men alt i alt er det nok bare et fåtall stabeiser, som fortsatt mener at emballasjeavfallet utelukkende er myndighetenes ansvar. Og godt er det.

PS: For den som ennå ikke måtte vite det: Ordet ”dual” står for ”dobbel” – det symboliserer i dette tilfellet at innsamling av emballasjeavfall skal foregå som en egen strøm utenom den konvensjonelle.

Klikk her for å bestille abonnement på Matindustrien